Fiskerihavner skifter eiere

Fiskerne har flyttet til større havner, og mange små fiskerihavner har gått ut av aktiv bruk. Noen av dem kan være attraktive for foreninger med et allmennyttig formål. Vi har besøkt gamle fiskerihavner i Vestfold.

Smakebit fra tidsskriftet KYSTEN nr. 1/2019. Tekst: Stig Tore Lunde

En statlig fiskerihavn er en havn der staten har foretatt investeringer i moloer, utdyping eller har eier- eller brukerinteresser. En ikke aktiv havn er der det ikke lenger er registrerte fiskere som har tilhørighet.

Avdelingsingeniør i Kystverket, Vigdis Trulssen Bye, har ansvar for gjennomføringen av prosessen. Hun forteller at arbeidet med avhendingen av fiskerihavnene har pågått i noen år.

– Nå er det innføringen av regionreformen som påvirker farten i prosessen, sier hun. Når regionene overtar driftsansvaret for fiskerihavnene i 2020, skal de som ikke er næringsaktive være tatt ut av porteføljen.

– Endringene i fiskerinæringen har vært svært omfattende de siste tiårene: Store fartøy med spesielle krav til kaier og mottaksforhold har gjennomgående erstattet flåten av småbåter innenfor fiskeriene. Kystverket kan ikke ta driftsansvar for alle de anleggene som ble bygd opp og som i dag er uten næringsaktivitet. Det er det ikke midler til, forsetter hun.

Når havner skal avhendes, er det fastsatt en rekkefølge for hvem som gis mulighet til å overta. Andre statlige virksomheter kan overta uten vederlag. Kommunale eller fylkeskommunale institusjoner kan overta til fastsatt takst, det samme gjelder foreninger med et allmennyttig formål. Er det ingen av disse som melder sin interesse, kan private overta på det åpne markedet.

Når lag eller foreninger får anledning til å overta, er det ut fra en symbolsk prissetting. Det kan ofte være aktuelt å sikre allmenn tilgjengelighet på hele eller deler av havna.

Bygging av statlige fiskerihavner
I eldre tid brukte kystfolk naturlige havner. Mange steder langs kysten finnes det viker og sund som ga beskyttelse og som ble samlingsplasser for fartøy. I uthavner kunne fiskere og loser søke tilhold når uværet satte inn.

Fram til 1872 ble det bygd ut 30 havneanlegg i regi av Statens Havnevesen, i all hovedsak byhavner. I de påfølgende 40 årene ble det bygd ikke mindre enn 300 anlegg. I denne perioden var fiskefartøyene målgruppa. Fiskerihavnutbyggingen hadde som formål å etablere skjermede havnebasseng med god dybde hvor fiskefartøy kunne ligge i dårlig vær. Det var store utfordringer siden de fleste av utbyggingene skjedde i nord, med mye hardere naturgitte forhold enn i sør. Tiltakene skulle spille en viktig rolle for utviklingen av fiskerinæringen i Norge.

En lovpålagt eksportavgift på fiskeriprodukter bidro til å bygge opp det såkalte «Havnefondet». Dette fondet finansierte i stor grad den storstilte satsningen på sikre havner for fiskeflåten.

Det var først i 1850-årene at det oppsto behov og krav om å beskytte fiskeværene med bølgebrytere eller moloer. De store fartøyene som da kom i bruk, kunne ikke lenger trekkes på land, men måtte fortøyes.

I boka «Havnevæsenets historie» (1914) fortelles om noen erfaringer fra disse utbyggingene. Forlis i fiskeværene var ikke uvanlig. Etter en storm i 1880 skildres forholdene i Kabelvåg:

«Stranden rundt var oppfylt av alle slag bergede gjenstander, og i mellom Hjeldeskjæret og Skjeia lå 7 fartøy kastet opp. Kun to fartøyer på havnen var noenlunde uskadte, en sluppgaleas og en jekt, ellers var mastene kappet, sidene innslått og baugsprydene brukket.»

I Norge er det rikelig med gode steinmaterialer til bygging. Fra før forrige århundreskifte og en stund ut i det tjuende århundre ble moloer oftest bygget med tilhugget stein. I den første perioden ble de gjerne tørrmurt, mens det senere ble vanlig å bruke mørtel.

Forbilder for molobyggingen i Norge fant ingeniørene blant annet i Skottland. Der er også kysten værutsatt og anleggene må tåle store belastninger. På de mest utsatte stedene lærte man snart at selv blokker på flere tonn ble flyttet av bølgenes kraft.

«Ved Andenes gik sjøen engang i hel masse over moloens krone, ligger på + 6 meter, og knuste væggene i et materialhus, som laa omtrent 70 meter indenfor. Bryteblokkene utenfor moloen, av gjennmsnitsvegt 5 tons, lot sjøen ikke faa ligge i ro før i en dybde av 4,5 meter under lavvand; de som laa høiere, blev enten planert utover i denne dybde eller kastet op mot land i hundreder av kubikkmeter»

For å kunne bygge slike anlegg, måtte utstyret være i orden. Det ble kjøpt inn store kraner, mudderapparater og transportfartøy. Disse var selvfølgelig flyttbare slik at de kunne brukes flere steder.

I dag har Staten ved Kystverket eierinteresser i 600 fiskerihavnanlegg. I 2011 ble det anslått at disse har en samlet verdi på 12-13 milliarder kroner.

Kystverket startet i 2011 en omfattende kartlegging av fiskerihavner i samarbeid med Fiskeridirektoratet. Bortimot 200 havner kom inn på lista som avhendingsobjekter, mens ytterligere 140 skal vurderes nærmere.

Kjerringvik brygge skal avhendes
Den gamle steinbrygga og moloen i Kjerringvik er viktig for havna selv om det ikke er noen næringsaktive fiskere lenger. Kjerringvik Vel & Båthavnforening kan overta eller spille en aktiv rolle for å ivareta allmenningskaia i framtida.

Oppsittere og fiskere på det lille strandstedet Kjerringvik ytterst i Sandefjordsfjorden i Vestfold søkte Havnedirektøren om støtte til oppføring av nytt bryggeanlegg i 1884. Det ble da utarbeidet tegninger for å bygge ei steinbrygge der den gamle trebrygga nord i havna sto. I 1887 sto brygga ferdig.

Havna i Kjerringvik var fra gammelt av et fint utgangspunkt for fiske i området. I nære farvann ble det brukt bunngarn av flere grunneiere, og det ble fisket laks med kilenøter. Veien var også kort ut til gode garn- og lineplasser.

– De som drev fiske, var ofte hvalfangere og sjøfolk som fisket når de var hjemme. På 1950- og 60-tallet kunne det ofte være mere enn ti båter med fiskerinummer i havna, forteller Per Einar Holtan, fisker med oppvekst som nærmeste nabo til steinbrygga.

Øyvind Birkeland er leder for Kjerringvik Vel & Båthavnforening. Han mener at den gamle steinbrygga og moloen er viktig for havna selv om det ikke er noen næringsaktive fiskere lenger. Birkeland avviser ikke tanken på at foreningen kan overta eller spille en aktiv rolle i framtida. Allmenningskaia kan ha betydning for frakt av passasjerer og spille en rolle ved eventuelle redningsaksjoner.

Da stormen «Knut» blåste inn over Ytre Oslofjord og Skagerrak i september fikk anlegget i Kjerringvik hard medfart. En rekke store steiner ble vasket løs i moloen. Arbeidene som utføres finansieres i dag av Kystverket.

Fiskerne på Lille Arøya
Fiskerne på Lille Arøya øst for Langesund i Vestfold startet mottak i 1915. Da var det hundre fastboende her, og nesten alle var fiskere. Noen fiskere kom fra steder lenger inn i fjorden. Lille Arøya var et bra utgangspunkt for hummerfiske, linefiske og makrelldorging. Fiskerne benyttet alt fra kogg og håndsnører til skøyter med not og trål. Det var mulighet for overnatting.

Fiskemottaket lå værhardt til. I 1929 tok en storm med seg både brygga og båter som lå der. Særlig nordavinden skapte problemer. Det var et sterkt behov for ny brygge og molo. I 1933 behandlet Brunlanes herredsstyre en henvendelse fra havnedirektøren. Handelsdepartementet hadde gitt tilskudd på 4500 kroner av bensin- og avgiftsfondet til båthavn og kai. Herredsstyret kunne garantere for det framtidige vedlikeholdet.

Olaf Kristoffersen har vært fisker og fastboende på øya. Han forteller om stor virksomhet med god omsetning for mottaket. I 1954 ble mottaket nedlagt og fiskerne på øyene ble henvist til mottaket i Langesund.

I Vestfold var fiskehavna på Lille Arøya en av de første sakene som ble meldt til behandling for avhending. Fylkeskommunen og Larvik kommune ble spurt om de ville være interessert i en overdragelse. Det ble fastsatt en takst på 120 000 kroner. Vestfold fylkeskommune har hatt saken til behandling, men velger å se den i en større sammenheng. Regionene skal overta ansvaret for drift av alle fiskerihavner fra 2020.

Stråholmens velforening
Stråholmen ligger ytterst i skjærgården mellom Langesund og Kragerø. Nærmeste nabo er den åpne havstrekningen over Langesundsbukta. Denne uthavna var et godt utgangspunkt både for losvirksomhet og fiske. Stråholmen Vel har overtatt eierskapet til havna.

I 1875 bodde det sju loser med familie på den lille øya. Torstein Kiil er etterkommer av de gamle losene og oppholder seg mye på Stråholmen. Han forteller at det opprinnelig ikke var noen naturlig havn på øya.

- Losene fortøyde båtene i peler slått ned i sanda et stykke fra land og rodde til land i prammer. I et uvær druknet en los sammen med to barn på vei til land. Ei losskøyte slet seg og drev til Nevlunghavn hvor den ble slått i stykker.

Losoldermannen og de lokale losene ba Statens Havnevesen om å se på forholdene. I 1889 besluttet Stortinget å bygge ei ny brygge med bare tilhogd stein. Det var dyktige steinarbeidere som ble satt til å gjøre dette. Arbeidene med Telemarkskanalen var i ferd med å bli sluttført på denne tida. Det skulle vise seg at én pir ikke ville gi den nødvendige beskyttelsen mot vestaværet. Ved støtte fra både lokale krefter og myndighetene ble det satt opp ytterligere en pir.

Etter 1954, som var en skikkelig isvinter, flyttet de siste øyboerne til fastlandet vinterstid. Røttene til øya var fortsatt sterke, boliger og driftsbygninger har blitt godt vedlikeholdt. Dugnad har hele tida vært viktig, og særlig i arbeidet med vedlikehold av moloen. I 1975 fikk den nystartede velforeningen ansvaret for vedlikeholdet. I 2007 kunne Stråholmen Vel inngå avtale med Kystverket om et kjøp av moloen. Bygningsmassen på øya, sammen med moloen, er i dag et viktig kulturminne som har stor verneverdi. Kombinasjonsdrift med gårdsbruk, fiske og losvirksomhet var en vanlig levevei på skagerrakkysten.

Om sommeren er øya er mye brukt av båtfolk. Stråholmen Vel sikrer allmenheten tilgang til øya gjennom en gjestehavn som er svært populær. Inntekter fra denne driften bidrar til å dekke kostnader til vedlikehold.

Kan du tenke deg mer godt lesestoff fra kysten? Bli medlem, og få tidsskriftet KYSTEN i posten fem ganger i året.